Kunst skal ikke på anbud

KUNSTBANKEN Hedmark Kunstsenter, Regionalt Samarbeidsutvalg for Utsmykking (RSU)                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                       
 Yngvild Fagerheim, billedkunstner, Kathrine Berg, kunsthåndverker, Tone Fremming, arkitekt

Brit Botheim, master kunst i offentlige rom, sekretær for RSU

Kunst i sykehusene

Det har vært interessant å følge med i kunstdebattene i Gudbrandsdølen Dagningen (GD) den siste tiden. Det er to forskjellige saker som engasjerer leserne.  Fylkeskultursjef Tone Kolaas har kritisert en utstilling av medlemmer av en maleklubb som ble vist i sykehuskorridorene.  Den andre saken er to gallerier som har anket avgjørelsen til Sykehuset Innlandet (SI) inn for Klagenemnda for offentlige anskaffelser(KOFA), der et tredje galleri vant anbudsrunden om utsmykking av nybygg ved SI.  Begge disse sakene trenger oppklaring og noen kommentarer. 

Kunst skal ikke på anbud                                                                                                
 For å ta det siste først. SI bygger nytt og etter vanlig offentlig praksis avsettes det midler til kunst i offentlige bygg der folk ferdes.  SI sender kunstprosjektene ut på anbud til lokale og private gallerier slik at de kan konkurrere om oppdrag.   Men kunst er ingen vanlig vare og kan ikke sammenlignes med serieprodusert produkter som den ene fabrikken kan tilvirke like bra som en annen.  Kunstnere lager unike verk og bare tanken om kunst på anbud bryter med kunstens innerste vesen.  Kunst er viktig for enhver nasjons kultur, identitet og egenforståelse.  Derfor har den norske stat på lik linje med EU slått fast i en kongelig resolusjon fra 1998 at kunstprosjekter er unntatt regelverket for offentlige anskaffelser.  De to galleriene klager på en prosedyre som i utgangspunktet var et feilgrep.

Private bygg - offentlig virksomhet                                                                                                          
Problemene synes å oppstå når offentlig virksomhet skilles ut som egne foretak.  Private entreprenører, uten et forpliktende regelverk for avsetting av midler til kunst, engasjeres til å bygge for disse foretakene.  Dette er en økende trend i tiden og det demonstrerer en mangel på balanse fra statens side som ikke sørger for samme krav til utsmykking der det foreligger en langtids leieavtale.  Kulturdepartementet og institusjonen Kunst i offentlige rom (KORO) bør snarest ta initiativ til å regulere dette.  SI har imidlertid avsatt midler til kunst i byggene, men de vedtatte prosessene og prosedyrene for offentlige kunstprosjekter er ikke fulgt. 

KORO er statens faginstitusjon og arbeider innenfor et regelverk som ivaretar både kunstneriske og faglige kriterier så vel som en åpen, ryddig og juridisk korrekt prosess.  KORO har ulike ordninger og organiserer statlige kunstprosjekter.  I Oppland og Hedmark er det henholdsvis Kunstnersenteret i Oppland (KiO) og Kunstbanken i Hedmark som er delegert myndighet fra staten i utsmykkingssaker.   Dette er institusjoner med kompetanse og erfaring i utsmykkingssaker og som gir veiledning i prosessen med å etablere en kunstkomité, sammensetning og oppnevning av kvalifisert kunstnerisk konsulent. 

St Olavs Hospital – et forbilledlig prosjekt                                                                                                                   
I juni i år arrangerte Kunstbanken og Kongsvinger kommune en stor konferanse om kunstprosjekter i offentlige bygg. Kunstkonsulenten for St. Olavs Hospital i Trondheim, Mari Røysamb som er billedkunstner og arkitekt, holdt her et foredrag om kunstkomiteens arbeid.  Prosjektet er Norges største kunstprosjekt med 60 mill kroner til kunst.  Hun fortalte om alle valgene, diskusjonene og spørsmålene både av kunstnerisk og estetisk karakter, men også de etiske dilemmaene som kunstkomiteen måtte ta stilling til.  Det som likevel berørte forsamlingen mest, var respekten for pasienten og hvordan denne sårbare gruppen hele tiden var i sentrum for vurderingene.  Hvorfor gjør ikke Sykehus Innlandet som Helsebygg Midt-Norge og engasjerer en dyktig kunstkonsulent som leder kunstkomiteen og som stiller alle de nødvendige spørsmålene?  

Korridorkunst                                                                                                                                                            I den andre saken er fylkeskultursjef Tone Kolaas ikke bare i sin fulle rett til å ta avstand fra visning av amatørmalerier i  sykehuskorridorene, hun gjorde rett og hun har rett.  Malerklubber og andre amatører bør finne andre visningssteder for sine arbeider.  Kravet til kunstnerisk kvalitet er proporsjonal med graden av stedets offentlighet og brukertall. 

Det har vært forsket mye på kunst og helse, og det er slått fast at omgivelsene påvirker oss. I en stortingsmelding fra 1992 ble omgivelser for første gang definert som et kulturpolitisk område det skal stilles krav til, fordi det betyr så mye både for vår trivsel og omdømme utad.  

Det offentlige rom er fellesskapets rom og tilhører oss alle.  Derfor er det visse krav og regler, formelle som uformelle - om hva som kan vises og hva som er passende å vise.  En offentlig institusjon, et sykehus, en kommunal bygning eller et torg er til for alle innbyggere og har en bestemt funksjon.  Man forventer at kunsten i slike miljøer skal være av høy kvalitet, tilpasset stedet og omgivelsene, ha et fokus på brukerne og ikke støte grupper eller minoriteter.  

Disse to sakene er forskjellige, men handler egentlig om det samme; hva skal - og hva kan - vises i offentlige bygninger og uterom.  Å vise kunst i det offentlige rom innebærer en særlig forpliktelse, fordi den skal fungere som et møtested mellom institusjonen og den enkelte; begge disse tilfellene på et sykehus.  Det er i samfunnets, så vel som for det enkelte individs interesse at dette arbeidet skjer med fundert kunstnerisk kompetanse.